And all i risk is that someone might actually get know me.

Så, der stakk det noe i meg som rett og slett gjorde at jeg måtte få dette ned et sted. Fem år med å få sine tanker gransket av til tider svært fiendtlige (og tidvis interessante/vennlige) stemmer av diverse art har gjort at selvutlevering etterhvert faller litt naturlig.
Så for ti minutter siden fikk jeg min hittil dårligste ide.
Heretter følger de to verste opplevelsene jeg har hatt hittill i mitt liv, i ingen spesiell rekkefølge.

1. Ettereffektene av å være, ung, forelsket, deprimert, på fylla, og forsøke å tvinge venninnen min jeg var forelsket i til å kysse meg på Kvarteret (jeg antar at det var alt jeg prøvde på, gudbedre meg om det er mer, men det tror jeg ikke, andre får spørres om det når min biografi skal skrives =P) Det var så grusomt som man kan få en opplevelse. Å vite at ens forhold til den første jenten i verden man har stolt på er irrevokabelt ødelagt for mest sannsynlig all fremtid grunnet ens egen inkompetanse gjør vondt. Veldig vondt. Å tenke på hvordan den andre siden av saken må ha vært gjør ingenting spesielt mye hyggeligere.

2. Å være i en sinnstilstand hvor stemmene i ens eget hode etter å ha fått ferten av en mulig instabilitet tvinger meg til å ringe til min eneste eks-kjæreste cirka en måned etter at vi har slått opp og fortelle at jeg kan finne på å være HIV-smittet.

(Sidefortelling. Dette var det vi kan kalle en SÆRDELES overvurdert frykt. Hyggelig historie for så vidt. Etter å ha tilbrakt hele tenårene uten noen som helst form for sensuelle/seksuelle eskapader eller i det hele tatt romantiske opplevelser med det annet kjønn endte jeg opp med å bli med en mann hjem klokken fire om natten en senkveld. Det var rett og slett grenser for hvor lenge jeg kunne klare meg uten følelsen av å bli sett på som attraktiv av noen. Dette (og dette er egentlig ganske morsomt) førte til at min første seksuelle opplevelse var resiprokal homoseksuell oralsex uten utløsning på området til den lokale katolske skolen. Noe jeg finner irriterende morsomt. Deretter gikk vi bare hjem for litt kos, og tok det ellers rolig.)

På bakgrunn av dette bruker jeg da to-tre dager på å bli hundset av stemmene i mitt eget hode fordi at jeg har utsatt min daværende eks og eneste kvinnelige seksualpartner for potensiell HIV-smitte. Mindre hyggelig. Alt roet seg da når den frykten ble avkreftet. Jippi og sånn. Hvis du klarer å overgå det i inkompetanse/uheldighet så er du hjertlig velkommen til å fortelle. Jaja, slike opplevelser brenner seg fort fast.

Sånn, nå er jeg svimmel og litt kvalm og alle som noensinne leser dette vil vel SHOCK AND HORROR faktisk måtte forholde seg til de mest traumatiske opplevelsene jeg har hatt hittill i livet mitt. (Og da har jeg ikke engang nevnt hvor gøy det er å bli hundset til å hoppe ut av vinduer i andre etasje av stemmer i ens eget hode som innehar den samme klangen og språklige uttrykket som de venner man frem til det tidspunkt i livet hadde hatt.)


Spesial bonus, bare i dag. Bare for å virkelig krasje dette når jeg først er i gang. Det jeg skammer meg mest over i mitt liv akkurat nå er at jeg enda ikke har fortalt min søster at det er min feil at hun fikk lånekortet sitt inndratt fra biblioteket for ti år siden. Jeg skulle levere noen bøker, gjorde det ikke, løy om det, kastet bøkene, og fikk henne da til å krangle så mye med biblioteket at hun ble bannlyst derfra. Det er vel noe jeg må fikse nå.... Jaja. Heihei, når du ser dette har du lest deg gjennom det over her også, sånn er altså jeg, hilsen brodern!


Trotzdem. Jeg er et lykkelig og optimistisk vesen som tror på en hyggelig fremtid både for meg, min familie, mitt samfunn, og jordkloden vi bor på. Det føles ganske bra, så får jeg bare forholde meg til tapene skapt av min egen inkompetanse som best det lar seg gjøre. Pkt. 1 gjør fremdeles veldig vondt, pkt. 2 er egentlig bare teit.